ForsideOmFotoAlbum

Lesverdig

27/1/2008

«You Say You Want a Revolution»

–eller hvordan «The Beatles» revolusjonerte medisinen.

Hvis du får en hodeskade, et komplisert beinbrudd eller legene mistenker at du har tarmslyng er sannsynligheten stor for at du idag blir undersøkt i en CT-skanner (CT; computer-tomografi). Den kan produsere snittbilder av kroppens anatomi ved hjelp av røntgenstråler. Mens du ligger i skanneren burde du sende en takk til McCartney, Lennon, Starr og Harrison.

Godfrey Hounsfield, som utviklet den første kommersielle CT-skanneren var ingeniør hos EMI Research Laboratories. Han fikk idéen til skanneren i 1967, og takket være inntektene fra musikken til «The Beatles» hadde EMI penger til å finansiere forskningen hans. Hounsfield begynte å bygge en prototype, og greide i 1971 å lokalisere en hjernecyste hos en nevrokirurgisk pasient. I 1973 var den første CT-maskinen i klinisk bruk, og den første tiden ble den bare kalt EMI-skanneren.

Hounsfield navn lever videre i enheten for lysstyrke på et CT-bilde. «The Beatles»’ indirekte bidrag til den medisinske utviklingen er imidlertid mindre kjent.

Referanser:
CT in The Sky With Diamonds
The Inkling Magazine: The Fab Fours hit singles funded the development of CT

Lesverdig

7/1/2008

Hvordan lese bibelen?

Bokomslag - How to Read the Bible

Mens vi er i bibeltolkningens verden kan det jo også nevnes at professor emeritus i hebraisk litteratur ved Harvard James L. Kugel nylig har kommet ut med sin bok: «How to Read the Bible: A Guide to Scripture, Then and Now» Kugel er selv ortodoks jøde, men ifølge NY Times som har skrevet om boka går han hardt løs på dem som leser Bibelen som et reelt historiedokument. Kugel river praktisk talt ifra hverandre bibelens autoritet som historisk dokument som få ateister ville gjort ham det etter. Når han i bokens siste kapittel så må løse floken og redde troen for seg selv og andre intellektuelle troende gjør han det ved å introdusere et skarpt skille mellom sin personlige tro og bibelhistorisk forskning.

Alternativt kan man jo tenke seg at man klippet over den gordiske knuten ved å forkaste troen. Det er da mye lettere å strekke ut tråden og forstå bibelen som menneskers tanker om en gud enn om man samtidig skal tro at teksten er guddommelig inspirert.

Hvor kan vi lære om den historiske Jesus?

I kjølvannet av en artikkel om Judasevangeliet i Dagbladet før jul foregår det for tiden en debatt i avisen om hva som er kildene til historisk kunnskap om Jesus’ liv. Professor i religionshistorie Einar Thomassen og førsteamanuensis i bibelfag og jødiske studier Thorleif Elgvin.

I dag er det Elgvin som fører ordet, og innledningsvis går til angrep på Thomassen på denne måten:

Einar Thomassen gjør Jesus kun til en jødisk lærer slik Bergprekenen vitner om. For historikeren Thomassen blir mesteparten av det evangeliene forteller om Jesu liv sekundært, legendarisk og uinteressant.

Han skreller bort avsnittene om helbredelser og undere, beretninger om møter med den oppstandne og fortellinger om Jesu fødsel og barndom. Det blir lite igjen av Jesu liv og virke.

Selvfølgelig gjør Thomassen dette. Dersom man skal vise et minstemål av redelighet i forhold til moderne kildekritisk historieforskning, må man jo ta visse forbehold når man står overfor en tekst som forteller om jomfrufødsler, helbredelser og gjenoppstandelse fra de døde.

Les resten av denne artikkelen »

6/1/2008

Sailing to Philadelphia

Jeg har hørt en del på sangen «Sailing to Philadelphia» med Mark Knopfler og er blitt mer og mer begeistret for teksten som er en fortelling om landmålerne Charles Mason og Jeremiah Dixon. De dro fra England til Amerika for å løse en grensetvist mellom noen britiske kolonier, og målte opp det som for ettertiden er blitt hetende «The Mason—Dixon Line» og representerer grensen mellom statene Pennsylvania, Maryland, Delaware og West Virginia. I Mark Knopflers hender er denne historien blitt til en fortettet fortelling om to unge menneskers vennskap, framtidsdrømmer og eventyrlyst:

Now hold your head up, Mason
See America lies there
The morning tide has raised
The capes of Delaware
Come up and feel the sun
A new morning is begun
Another day will make it clear
Why your stars should guide us here…

[hele teksten]

Vil du lese mer om Mason og Dixon kan du forsøke Wikipedia, eller lese Thomas Pynchons tolkning av deres livshistorie i Mason & Dixon.

Medisin og rettferdighet

Dette semesteret tar Filosofisk poliklinikk ved Haukeland Universitetssykehus for seg temaet «Medisin og rettferdighet»:

Vårens foredragsserie vil ta opp globale helseforhold og ressursfordeling geografisk og historisk, korrupsjon som helseproblem, utnyttelse av de svake, og hvordan vi kan utvikle prosedyrer og institusjoner som kan sikre større rettferdighet i medisinske spørsmål.

Det er mange spennende foredrag på programmet som tar opp temaer som: prioritering, korrupsjon og global helse.

Les mer om programmet hos Filosofisk poliklinikk.

Lesverdig

28/7/2007

Summer of Books

I mangelen på godvær i sommer har det blitt mye lesing. Her er en liste over det jeg har lest og alt kan anbefales!

Religion/Ateisme:
Breaking the Spell — Daniel Dennett
The God Delusion — Richard Dawkins
God is not Great — Christopher Hitchens
Six Impossible Things Before Breakfast — Lewis Wolpert

Populærvitenskap:
Collapse — Jared Diamond
Mutants — Armand Marie Leroi
The Wisdom of Crowds — James Surowiecki
Blood & Guts - A Short History of Medicine — Roy Porter

Skjønnlitteratur:
Life of Pi — Yann Martel
Ensomhetens grunn (The Invention of Solitude) — Paul Auster
The New York-trilogy — Paul Auster

Lesverdig

22/4/2007

The Tipping Point

Hva er det egentlig som skjer når et fenomen i samfunnet tar av. Når plutselig samtlige helsearbeidere i Norge springer rundt i nye Crocs i alle mulige heslige farger. Når hele ens sosiale nettverk får seg en profil på Facebook i løpet av to uker? Det hele kan minne om et epidemiutbrudd, og ifølge Malcolm Gladwell er det nettopp det det er: En sosial epidemi. Inspirert av den epidemiologiske måten å tolke fenomener på, forsøker han i «The Tipping Point: How Little Things Can Make A Big Difference» å forklare hvorfor skomerket Hush Puppies som var på vei inn i glemselen på 90-tallet plutselig gjorde helomvending og skodde hele USA uten at noen egentlig forstod hva som skjedde. Eller hvorfor antallet kriminelle handlinger i New York plutselig stupte, slik at byen gikk fra å være helt ute av politiets kontroll til å bli en av de tryggeste storbyene i USA.

Gladwell peker på at vi overraskes av dette fordi vi vanligvis tenker på endringer i samfunnet som langsomme prosesser, med en gradvis overgang fra en tilstand til en annen. Mange sosiale fenomener oppfører seg imidlertid ikke slik, men er tvert imot plutselige og dramatiske, og umiddelbart vanskelige å forklare. Hvorfor er det slik? Hva er det som avgjør om salget av et produkt plutselig eksploderer, eller om kriminalstatistikken stuper? Gladwell forsøker å identifisere de psykologiske faktorene som ligger bak disse sosiale epidemiene, både på individplan og på samfunnsplan. Han legger også vekt på å analysere hva som er kjennetegnene på selve fenomenene som får en slik epidemisk vekst.

«The Tipping Point» er en bok som gir deg bedre innsikt i de sosiale epidemienes psykologi, og det er utrolig mye spennende å oppdage der. Som Gladwell peker på kan det også være viktig å forstå disse mekanismene dersom man ønsker å bruke disse til sin fordel. Jeg kan garantere deg at du vil se på verden med litt andre øyne etter å ha lest denne boken.

Lesverdig

27/2/2007

Ondskapens banalitet

I 1961 dro den tyskfødte jødisk filosofen og statsviteren Hannah Arendt til Jerusalem for å dekke rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann for The New Yorker. Eichmann var mannen som organiserte de store jødedeportasjonene og transporten til konsentrasjonsleirene i Nazi-Tyskland. Han hadde, som som så mange andre nazister, søkt tilflukt i Argentina i årene etter krigen, men blitt sporet opp av israelsk etterretningstjeneste og brakt til Israel.

Hannah Arendt reiste til Jerusalem for å overvære rettssaken mot et monster, men den Eichmann hun møtte passet ikke med slik hun hadde forestilt seg ham. Eichmann var tilsynelatende så ordinær. Han var dårlig til å ordlegge seg, og viste ingen antydninger hverken til hat eller skyld. Det syntes som om alt han sa bare var klisjéer som han hadde lært av andre. I det hele tatt virket han fullstendig pregløs som person. Arendt beskriver at det eneste som virket å oppta han var mulighetene han hadde hatt til å fremme sin egen karriere.

Istedet for å være en kynisk skrivebordsmorder som med kaldt blod sendte mennesker i døden var det skremmende med Eichmann «nettopp [det] at han var som så mange andre, og at disse verken var perverse eller sadistiske, men fryktelige og fryktelig normale.» Da Hannah Arendt skulle beskrive dette tilsynelatende paradokset oppfant hun begrepet ondskapens banalitet. Begrepet er senere blitt stående i filosofihistorien som en beskrivelse på Arendts tese i Eichmann i Jerusalem: At ondskap ikke nødvendigvis gjennomføres av fantatikere eller sosiopater, men av helt ordinære mennesker som innfinner seg med situasjonen og ikke gjør opprør mot de ordrene de får fordi de oppleves som normale og ordinære i det samfunnet de lever i. Som Arendt skrev:

It was sheer thoughtlessness that predisposed him to become one of the greatest criminals of the period.

Mange har kritisert Arendt for denne tolkningen, både fordi de mener at hun lot seg lure av Eichmanns forsvar (som kanskje delvis var tilfellet) og fordi de motsetter seg den ansvarfraskrivelsen de mener ligger implisitt i begrepet ondskapens banalitet. Frigjøres man fra ansvar fordi man bare utfører ordre. Men også Hannah Arendt motsatte seg en slik ansvarsfraskrivelse, og insisterte på at moralsk ansvar eksisterer også under et totalitært regime:

Under conditions of terror most people will comply but some people will not, just as the lesson of the countries to which the Final Solution was proposed is that “it could happen” in most places but it did not happen everywhere. Humanly speaking, no more is required, and no more can reasonably be asked, for this planet to remain a place fit for human habitation.

Les mer:

  • Eichmann and the Holocaust (excerpts from Eichmann in Jerusalem: A report on the banality of evil). Great Ideas series. Penguin Books 2005
  • Wikipedia: Adolf Eichmann
  • Wikipedia: Hannah Arendt

Lesverdig

7/12/2006

Indre strid

Idag kom jeg tilfeldigvis over kronikken Den minste av alle kriger av Jarl Giske og Per Jakobsen som ble trykket i BT den 11. juli i år. I denne kronikken skriver de to professorene om den indre kampen som pågår inne i cellene våre mellom vårt eget arvestoff og alle de små, parasittiske gensekvensene i genomet vårt.

Med det samme vi snakker om blindpassasjerer i genomet kan det jo nevnes at franske forskere nylig har gjenopplivet en av dem vi har hatt med oss i 5 millioner år. Phoenix, som de har kalt viruset, er forfaren til HERV-K, en familie med humane endogene retrovirus som er integrert i det humane genom. Phoenix som reiste seg av asken var istand til å infisere mammalske celler (celler fra pattedyr), men hadde svært lav infektivitet, sannsynligvis fordi vertscellene har utviklet mekanismer for å motstå ukontrollert virusreplikasjon.

Lesverdig

12/11/2006

Vitenskap og religion

Er vitenskap og religion inkommensurable? I Ideoblogg har Anders publisert kronikken «Logisk saltomortale om religion og vitenskap» som et tilsvar til Jens Ådne Rekkedal Hagas artikkel «Når parasitten tar kontrollen: religion og argumentativ metode» i tidsskriftet Argument #2/06.

Rekkedal Haga er biolog og har blitt provosert av kristne kreasjonister (eller ID-ere som de kaller seg selv), og bruker en parasitt/virus-modell fra biologien til å forklare kreasjonisme/religion som fenomen (Richard Dawkins memeteori/«Viruses of the Mind»).

Anders er enig med Rekkedal Haga i kritikken av ID/kreasjonisme, men mener Rekkedal Haga trår over streken når han kritiserer alle verdens religiøse ut ifra dette: «Haga bruker kreasjonistene han har møtt på Fredrikke-plassen som stråmann og representant for alle de 5,5 milliarder mennesker som faktisk er religiøse. Det er et drøyt stykke.»

Skille mellom religion og vitenskap?
Men det som virkelig er interessant er temaet Anders bringer opp i slutten av sin kronikk, hvor han kritiserer Rekkedal Haga for å sette et skarpt skille mellom religiøse som er infisert av memer som hindrer utfoldelsen av fornuften, mens han selv er unntatt fra den slags parasitter:
Les resten av denne artikkelen »