Hvis du har planer om å lage en konspirasjonsteori er det bare å lære av Rives på TED konferansen i 2007.
Poet Rives does 8 minutes of lyrical origami, folding history into a series of coincidences surrounding that most surreal of hours, 4 o’clock in the morning.
Jon Fosses «Skuggar», produsert av De utvalgte er det jeg er mest irritert over ikke å ha fått med meg i 2009.
(…) «Skuggar» har sitt eget univers, åpent, klart og på samme tid urovekkende og gåtefullt. ”Alt er no og alt er alltid” Det at tid og rom er oppløst gjør at jeg som leser kjenner meg igjen i en uro. Menneskene befinner seg i et immaterielt rom på et slags nullpunkt, der erindringene om et liv sammen blir de eneste holdepunkter.
Teksten utfordrer til å stille eksistensielle spørsmål og undres over hvem vi er og hvordan vi setter spor i hverandres liv.
Regissør Kari Holtan
Jan Erik Vold, 1995. Foto: Stig Ove Voll, Wikimedia Commons
I anledning Jan Erik Volds 70-årsdag i år sendte NRK i går programmet «Ikke bare kulturuke». Ninja Benneche tok med Jan Erik Vold på trikketur gjennom Oslo. Et herlig portrett av Jan Erik Vold, hans jazzpoesi og ikke minst hans forhold til Oslo.
Dag Solstad dukket opp som gjest på trikketuren, og det inspirerte meg til et umiddelbart gjensyn med det legendariske Italia ‘90 intervjuet med Dag Solstad.
Det er også mulig å se utdrag fra feiringen av Jan Erik Vold på Litteraturhuset i oktober i NRK Nett-TV, og ikke minst lytte til jazzpoesien hans på Spotify. Selv er jeg spesielt glad i albumet «Blåmann! Blåmann!» som ble spilt inn med Chet Baker.
Dersom du liker papir bedre finnes det en veldig god artikkel om jazz & poesibevegelsen i Norge, hvor Jan Erik Vold var sentral, i Vinduet 1/2008: «Multimal– Jazz & poesi i Norge 1960–1980»
… av Ingvar Ambjørnsen og Erik Poppe i Radioteateret på P2 i dag:
Vi møter Martin og Else, et søskenpar som er på veg over fjellet, sammen med hennes sønn. De skal overnatte på hotell, hvor de forsøker å innta et godt måltid.
Samtidig utspiller det seg dramatiske scener utenfor restaurantens vinduer. En basehopper henger ned fra fjellveggen på den andre siden av dalen. han holder på å dø, og redningsmannskapene kjemper en desperat kamp mot klokken og mørket som etterhvert faller på.
(…)
Sårbarhet, ensomhet og den tynne hinnen som skiller oss fra katastrofen går igjen i Ingvar Ambjørnsens forfatterskap. Sånn er det også i dette intense dramaet fra Radioteaterdebutantene Ingvar Amjørnsen og Erik Poppe.
Noen mennesker bygger maskiner som overgår dem selv. Harold Cohen er et slikt menneske. Han var en britisk maler som kom til Universitety of California, San Diego i 1968 for å tre inn i et ett års gjesteprofessorat. Der lærte han å programmere, og bestemte seg for å bruke datateknologien i kunstens tjeneste. Cohen stilte seg spørsmålet: «Hva er minimumsbetingelsene for at et sett med tegn fungerer som et bilde?»
For å utforske dette bygget han dataprogrammet AARON bit for bit over en periode på 30 år. Fra enkle abstrakte tegninger i starten til mer representasjonelle elementer som mennesker, steiner og trær, og til slutt også farger.
Er AARON kreativ? Cohen selv er usikker, men skriver selv: «If what AARON is making is not art, what is it exactly, and in what ways, other than its origin, does it differ from the ‘real thing?’ If it is not thinking, what exactly is it doing?»
Wikipedia: AARON
Harold Cohen hos UCSD
AARON hos KurzweilCyberArt
På utstillingen «Guttestreker» på Hå gamle prestegård oppdaget jeg dette:
A Series of Incidents Leading Up to an Event of Great Historical Significance | LELLO//ARNELL
–eller hvordan «The Beatles» revolusjonerte medisinen.
Hvis du får en hodeskade, et komplisert beinbrudd eller legene mistenker at du har tarmslyng er sannsynligheten stor for at du idag blir undersøkt i en CT-skanner (CT; computer-tomografi). Den kan produsere snittbilder av kroppens anatomi ved hjelp av røntgenstråler. Mens du ligger i skanneren burde du sende en takk til McCartney, Lennon, Starr og Harrison.
Godfrey Hounsfield, som utviklet den første kommersielle CT-skanneren var ingeniør hos EMI Research Laboratories. Han fikk idéen til skanneren i 1967, og takket være inntektene fra musikken til «The Beatles» hadde EMI penger til å finansiere forskningen hans. Hounsfield begynte å bygge en prototype, og greide i 1971 å lokalisere en hjernecyste hos en nevrokirurgisk pasient. I 1973 var den første CT-maskinen i klinisk bruk, og den første tiden ble den bare kalt EMI-skanneren.
Hounsfield navn lever videre i enheten for lysstyrke på et CT-bilde. «The Beatles»’ indirekte bidrag til den medisinske utviklingen er imidlertid mindre kjent.
Referanser:
CT in The Sky With Diamonds
The Inkling Magazine: The Fab Fours hit singles funded the development of CT
Mens vi er i bibeltolkningens verden kan det jo også nevnes at professor emeritus i hebraisk litteratur ved Harvard James L. Kugel nylig har kommet ut med sin bok: «How to Read the Bible: A Guide to Scripture, Then and Now» Kugel er selv ortodoks jøde, men ifølge NY Times som har skrevet om boka går han hardt løs på dem som leser Bibelen som et reelt historiedokument. Kugel river praktisk talt ifra hverandre bibelens autoritet som historisk dokument som få ateister ville gjort ham det etter. Når han i bokens siste kapittel så må løse floken og redde troen for seg selv og andre intellektuelle troende gjør han det ved å introdusere et skarpt skille mellom sin personlige tro og bibelhistorisk forskning.
Alternativt kan man jo tenke seg at man klippet over den gordiske knuten ved å forkaste troen. Det er da mye lettere å strekke ut tråden og forstå bibelen som menneskers tanker om en gud enn om man samtidig skal tro at teksten er guddommelig inspirert.
I kjølvannet av en artikkel om Judasevangeliet i Dagbladet før jul foregår det for tiden en debatt i avisen om hva som er kildene til historisk kunnskap om Jesus’ liv. Professor i religionshistorie Einar Thomassen og førsteamanuensis i bibelfag og jødiske studier Thorleif Elgvin.
I dag er det Elgvin som fører ordet, og innledningsvis går til angrep på Thomassen på denne måten:
Einar Thomassen gjør Jesus kun til en jødisk lærer slik Bergprekenen vitner om. For historikeren Thomassen blir mesteparten av det evangeliene forteller om Jesu liv sekundært, legendarisk og uinteressant.
Han skreller bort avsnittene om helbredelser og undere, beretninger om møter med den oppstandne og fortellinger om Jesu fødsel og barndom. Det blir lite igjen av Jesu liv og virke.
Selvfølgelig gjør Thomassen dette. Dersom man skal vise et minstemål av redelighet i forhold til moderne kildekritisk historieforskning, må man jo ta visse forbehold når man står overfor en tekst som forteller om jomfrufødsler, helbredelser og gjenoppstandelse fra de døde.
Jeg har hørt en del på sangen «Sailing to Philadelphia» med Mark Knopfler og er blitt mer og mer begeistret for teksten som er en fortelling om landmålerne Charles Mason og Jeremiah Dixon. De dro fra England til Amerika for å løse en grensetvist mellom noen britiske kolonier, og målte opp det som for ettertiden er blitt hetende «The Mason—Dixon Line» og representerer grensen mellom statene Pennsylvania, Maryland, Delaware og West Virginia. I Mark Knopflers hender er denne historien blitt til en fortettet fortelling om to unge menneskers vennskap, framtidsdrømmer og eventyrlyst:
Now hold your head up, Mason
See America lies there
The morning tide has raised
The capes of Delaware
Come up and feel the sun
A new morning is begun
Another day will make it clear
Why your stars should guide us here…
Vil du lese mer om Mason og Dixon kan du forsøke Wikipedia, eller lese Thomas Pynchons tolkning av deres livshistorie i Mason & Dixon.
