Illusjonenes bok
Jeg er nettopp ferdig med «Illusjonenes bok» av Paul Auster. Boken handler om litteraturprofessoren David Zimmer, som mister kona og sønnene sine i en flyulykke. Livet hans går fullstendig i oppløsning, og han tilbringer dagene foran TV i selskap med whiskyflaska, fullstendig paralysert av sorg. En dag ser han et program om gamle stumfilmklassikere, og inn på skjermen danser Hector Mann, slapstickkomediens mester. Mot alle odds får han Zimmer til å le, og fortellerstemmen sier at Manns gamle filmer, som ingen har sett på mange år, har begynt å dukke opp igjen. I et desperat forsøk på å fortrenge sorgen, bestemmer Zimmer seg for å skrive en bok om Mann. Et prosjekt som skal holde ham beskjeftiget i over ett år, og etter at boken blir gitt ut, mottar han et brev fra en kvinne som utgir seg for å være Manns kone. Hun sier at Hector Mann er i live, og ønsker å møte Zimmer. Men hvordan skal Zimmer bringe på det rene hva som er sant, og hva som bare er diktning?
Paul Auster tar oss med på en vandring inn i illusjonenes kunstart framfor noen, nemlig filmen. Med sin overbevisende fortellerstemme, og glødende lidenskap for film, forteller han både historien om litteraturprofessoren David Zimmer, og avdekker historien om stumfilmskaperen Hector Mann lag for lag. I bakgrunnen lurer hele tiden spørsmålene: Hva er sant og ekte? Hvor går grensene mellom diktning og virkelighet? Det handler om å leve i en løgn, og om å ta sannheten med seg i graven. Alt i alt er det en vakker og viktig bok Auster har skrevet. En bok som lar oss gråte med hovedpersonenes dystre skjebner, og le av Hector Manns stumfilmer, som er så godt beskrevet i boken at en nesten får følelsen av å ha sett dem selv.