Tegn til kjærlighet
«Tegn til kjærlighet» av Jan Kjærstad er en fengslende beretning om kjærlighet, og om tegnenes og fortellingenes makt. Bokens hovedperson Cecilia bærer på en stor fascinasjon for bokstavene, som utgjør det menneskelige skriftspråkets minste bestanddeler. Hennes pretensiøse prosjekt er å skape en nytt skrifttype — en font — som skal gjøre ordene levende og glødende. En skrifttype som gir ordene en ny tyngde, slik at den som leser dem ikke bare kan la dem gli forbi, men virkelig må ta innholdet i dem innover seg.
Kjærligheten til bokstavene får hun delvis fra sin farfar som hugger inskripsjoner i gravsteiner og belegger dem med gull, og delvis fra sin onkel Isak som er trykker. Det er også i kjærlighet, eller rettere sagt i tapt kjærlighet, at kimen til den perfekte skrifttypen blir sådd. Bruddet med en barndomskjæreste fører til en dyp frustrasjon over at de vakre ordene han hadde lest for henne om kjærligheten tydeligvis ikke hadde satt varige spor. Hun tenker seg at det er noe med skriften som gjør at ordene ikke har festet seg, og at det må la seg gjøre å skape en nye skrifttype som kan gi ordene større kraft. Når hun så støter på bakeren Arthur, som driver kaféen Palmyra, og forelsker seg på nytt tar hun fatt på prosjektet om å skape et alfabet som igjen kan gi mening til ordene: «Jeg elsker deg.» Et alfabet som kan gi liv. Hele tiden med sin farfars ord i bakhodet: «Det finnes kun en verdig oppgave i livet, å forsøke gjøre det umulige.»
Etter at hun treffer Arthur forbedres alfabetet hennes stadig. Det er som om kjærligheten fyller henne med ny skaperkraft. Men Arthur er ikke like begeistret over arbeidet hennes med den nye skriften. Han har mer tro på fortellingens kraft, og synes han på mange måter at arbeidet hennes er bortkastet.
I «Tegn til kjærlighet» finner vi en filosoferende lek med tegn og fortellinger. I møtet mellom Arthur og Cecilia stilles fortellingen og skriften opp mot hverandre. For hvilket forhold eksisterer mellom disse to? Kan et tegn — en bokstav — være en fortelling i seg selv? Har tegnene en iboende kraft, eller består deres kraft kun i at de kan utgjøre bestanddeler i ord som igjen kan utgjøre setninger og fortellinger?