vindpust

I artikkelen «Forskningsetikk og trusler mot demokratiet» som stod på trykk i Morgenbladet den 19. desember 2003 skriver Bernt Hagtvet: «Når all kunnskap enten blir markedsstyrt, interessebasert eller oppdragsbundet, skjer en pervertering av offentligheten. Da forsvinner demokratiets kjerne: evnen til selvkorrigering på basis av mest mulig uhildet kunnskap og argumentasjon.»

Hagtvedt peker i denne artikkelen på et sentralt problem ved utredning og forskning i et markedsfiksert samfunn: I hvilken grad er utredning og forskning preget av forskerens egen agenda eller ønske om gevinst. Et samfunn som i økende grad baserer seg på markedsstyrt kunnskap vil naturlig fostre kunnskap som på en eller annen måte gir gevinst. Dette gjelder ikke kun de private forskningsaktørene. Ikke engang statlige forskningsinstitusjoner, som i utgangspunktet skal være objektive, kommer unna denne kritikken. Deres konklusjoner bestemmer nemlig ofte hvor store bevilgninger de vil motta.

Universitetene burde i utgangspunktet være en høyborg for fri og uavhengig forskning, men i den senere tid har man også der begynt å stille krav til effektivitet, lønnsomhet og nytteverdi. I dette nyttespørsmålet føler jeg meg tvunget til å stille spørsmålet om det ikke er i samfunnet og demokratiets interesse at det finnes institusjoner hvor det ikke alltid stilles spørsmål om lønnsomheten eller nytteverdien ved et forskningsprosjekt. Miljøer hvor en kan sette pris på kunnskap for kunnskapens egen del. Det som i øyeblikket kan synes unyttig og lite lønnsomt kan likevel ha verdi fordi det bidrar til å utvide våre horisonter, og til diversitet i den offentlige meningsutvekslingen. Utviklingen av en slik forskning krever midler til universiteter og forskningsinstitusjoner som i mindre grad er oppdragsbundet, men istedet gir trygge økonomiske rammer for forskningen og medfølgende rom for frihet.