Maktesløshet
I boka «Brannen» av Tarjei Vesaas opplever den unge hovedpersonen Jon å ufrivillig sitte på med en lastebil som kjører ned et hus, og dreper han som bor der. Det er lastebilsjåføren som gjør dette med forsett, for å hevne seg på mannen som bor i huset. Da jeg leste denne boken husker jeg at jeg bet meg merke i den maktesløsheten Jon føler i møtet med ondskapen, både i denne hendelsen og i andre situasjoner han kommer opp i.
I det siste har jeg tenkt stadig mer på dette bildet. Hvordan det å møte ondskapen ofte kan føles som å sitte på i en lastebil, et monster av et kjøretøy, og ikke ha kontroll over det som skjer. Jeg har tenkt på Jons febrilske forsøk på å avverge katastrofen, på å snakke føreren fra å gjennomføre det han hadde satt seg fore. Og jeg har tenkt på hvor fånyttes det var, hvor lite det hjalp.
I møtet med ondskapen er maktesløshet en naturlig reaksjon. Terrorbombene i Spania minner oss på dette. Det hele synes så meningsløst. Hva har vi egentlig å stille opp med når vi møter ondskap i denne eller andre avskygninger? Det er lett å føle seg som Jon, og jeg er sikker på at mange av de som idag samlet seg i Madrid og gikk i demonstrasjonstog mot terroren følte det nettopp slik. Likevel var de der for å markere solidaritet med terrorofrene. En sa: «Det er ikke regn, det er Madrid som gråter.» En annen: «Dette er et svar, i hvert fall et slags svar på det terroristene har gjort. Vi kan ikke svare på en annen måte eller være på samme nivå. I så fall hadde det vært krig.» Kanskje finnes det håp i disse ordene, og i dette toget som beveget seg gjennom Madrids gater.