Historiens gang
Man taler gjerne om framskrittet. Om en menneskelig sivilisasjon som beveger seg skrittvis framover gjennom historien. For tiden leser jeg boken « Saddams fortrolige» som er skrevet av Ala Bashir (Saddam Husseins livlege) i samarbeid med den norske journalisten Lars Sigurd Sunnanå. I det første kapittelet lærer jeg blant annet dette om historien til landområdet som fostret verdens eldste sivilisasjon:
Da Sir Stanley Maud red inn i Bagdad i mars 1917 etter å ha fordrevet den ottomanske hæren (for å beskytte engelske oljeinteresser i Persiabukta) uttalte han følgende: «Vi kommer som befriere, og ikke som okkupanter.» Og hva skjedde så da generalen hadde inntatt byen: «Det var kaos, og det ble plyndret over en lav sko (…). Offentlige bygninger, biblioteker, forretninger og jødiske og kristne rikmannshus ble tømt for alt mobben kunne finne av verdier. I Kazimiya-distriktet ble en karamelkaravane angrepet, og dyrene slaktet av folkehopen. Det ble vill kamp om kjøttstykkene, og flere mennesker ble drept.»
Det er intet nytt under solen.