Blanke løgner, skitne sannheter
I påsken leste jeg «Blanke løgner, skitne sannheter» av Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud. På vaskeseddelen står det et sitat fra Nazneen Khans anmeldelse av boken i Ny Tid: «
«For de som dyrker rene verdensbilder, blir oppgaven å velge ut den sannheten som passer — at noe er enten østlig eller vestlig, muslimsk eller kristent, norsk eller utenlandsk. Slik glemmes den komplekse helheten. Begrepetet sannhet i tittelen kan best forstås som hukommelse, og som en kontrast til glemselen. Det greske ordet for sannhet er nemlig aletheia, som er det motsatte av begrepet lethe. Og lethe betyr glemsel. I gresk mytologi er Lethe glemselens flod. (…)
Vårt prosjekt kan forstås som et forsøk på å bevare hukommelsen, et ønske om å bevare de urene og mangetydige historiene som så lett forsvinner når ønsket om mytisk renhet og klarhet overtar. Et forsøk på å endre elveløpet slik at glemselens flod ikke flommer inn over hukommelsen, slik at kunnskapens tre ikke råtner på rot på grunn av Lethes undergravende virksomhet. Dette prosjektet er en del av hva vi kan kalle kampen mot glemselen. Kampen mot at de rene myter skal overta vår forestillingsverden.»