vindpust

Her forleden dag så jeg filmen «π». Den handler om det matematiske geniet Max Cohen som har som sitt store prosjekt å finne et mønster børsens kaotiske virkelighet. Han lever et ensomt og innesluttet liv med maskinen «Euclid» som han har bygget for å analysere børstallene, og det eneste mennesket han pleier regelmessig omgang med er hans gamle matematikkprofessor Sol.

Max plages av intense migreneanfall: «When I was a little kid my mother told me not to stare into the sun. So one day when I was six, I did…the next day I had my first headache.» Men Max får se inn i solen en gang til. Under arbeidet med å analysere børstallene spytter «Euclid» ut et 216-sifret nummer som først virker ubetydelig, men som viser seg å være enormt viktig, det er for eksempel istand til å forutsi børsens fluksjoner. Max blir plutselig ettersøkt av jødiske kabbalah-mystikere, og et pengegriskt aksjeselskap.

Max har funnet den sannheten han søkte og mer til, men han knuses av den. Dette synes jeg er det mest spennende med filmen. Hvordan ville det være å se inn i solen. Å bli det opplyste mennesket som Sokrates forteller om i Platons «Staten». Hva om svarene på noen av de mange spørsmålene vi stiller oss ikke er mulige å bære…