Skogen, menneskene og språket
Etter en løpetur over Vidden sank jeg idag ned i sofaen med en kopp kaffe og ei av de kjæreste bøkene jeg eier: «Dag og drøm. Dikt i samling.» av Hans Børli. Den ble kjøpt som utgått bok fra biblioteket i Stavanger, og er fillete og iferd med å gå opp i limingen, men inneholder noen av de kraftfulleste og flotteste dikt jeg vet om.
Hans Børli maler fram skogens hvisking, og trærnes sus. Han gir ord til de ordløse øyeblikkene i naturen, og mellom menneskene. «Dag og drøm» forteller om levd liv, tømmerhoggerslit, trælete hender og menneskets ensomhet og hjelpeløshet i verden: «Å være mennesker er en sykdom. // Helbredelse er umulig, // men all vår streben består i // å finne et smertestillende middel.» Kampen med språket er også et viktig tema for modernisten Børli, noe han tematiserer i diktet «Ordene»:
Ord er vanmakt. Hør bare
en kunstforståsegpåer
snakke kunst: Han står
med mange bøker i blikket
og kaster røykbomber inn i tempelet.(…)
Jeg tror
på stumheten
hendenes hud
berøring
nærhet
Jeg tror at
vi må grave et Pompeii fram igjen
av lava-askenMed hendene.
Intet nytt under solen
Av og til er det skremmende hvordan dikt fra en annen tid kan tale rett inn i vår egen. Det er i sannhet intet nytt under solen. Et godt eksempel på dette er diktet «Amerika» som Børli skrev i 1970.:
(…)
En forgiftning brenner i dine årer, Amerika.
Du har spist strange fruit
for lenge. Du har
satt en blankpusset dollar
til sol på vestens himmel
og pyntet dødens knokkelsmil
med skinnende gullplomber.George Washington er død.
Abe Lincoln er død.
John F. Kennedy er død.
Martin Luther King er død.
Men Butch Cassidy og Sundance Kid lever
— de skyter fra hoften
midt i Det Hvite Hus.
Du har drept din framtid, Amerika.
Alt du har tilbake er
en flokk lusete hauker og
en værhane.