vindpust

I ukens Morgenblad gir pedagogen Alfred Oftedal Telhaug sitt tilsvar til Lars Løvlie, Ola Stavseng og Edvard Befrings kritikk av Ove Skarpenes’ utspill i Morgenbladet 12. august om at den norske videregående skolen har begått faglig selvmord gjennom læreplaner som har utarmet egne fagtradisjoner.

Bakgrunnen for debatten er Ove Skarpenes’ doktoravhandling «Kunnskapens legitimering». I denne avhandlingen tar han for seg undervisningsformer og faglig innhold i læreplanene for den videregående skolen gjennom de siste tretti årene. Skarpenes mener at de har senket kunnskapsnivået blant elevene, og at tanken om «eleven i sentrum» har ødelagt for å sette kunnskap i sentrum. Han kritiserer også det han kaller pedosentrisme, at pedagogene og ikke akademiske fagfolk har fått sette premissene for innholdet i skolen.

Oftedal Telhaug mener Skarpenes peker på viktige og bekymringsfulle trekk ved pedagogikken i den videregående skolen:

– Egalitære verdsetjingsformar har vunne fram på kostnad av det faglege nivået, prosjektarbeida vinn fram og lærarens autoritet er svekka. Elevane har fått større fridom og meir ansvar for eiga læring. Dei nye planane understrekar omstillingsevne og kreativitet som langt viktigare enn tidlegare.

Han mener også at mange av deltakerne i utdanningsdebatten viser manglende evne til å ta inn over seg situasjonen de debatterer:

– Den progressive eller elevsentrerte fløya er hjelpelaus når han blir stilt overfor den utfordringa som plagar lærarane i den daglege verksemda, nemleg det at elevane manglar motivasjon. Fleire studier viser at dei rett og slett er ganske slappe.

–Dei snakkar framleis om trivsel og sjølvtillit, trass i at all tilgjengeleg forskning viser at hverken trivsel eller sjølvtillit har nokon klår innverknad på læringsframgangen til elevane.

Jeg er helt på linje både med Skarpenes og Oftedal Telhaug i denne debatten. Det står for meg som et kjempeproblem i den norske skolen at det faglige innholdet utarmes for å skape en skole hvor ingen skal falle utenfor, eller måtte oppleve at de ikke mestrer noe. Som i en høydekonkurranse hvor listen hele tiden senkes for at alle skal komme over. Det er noe naivt og veldig skummelt med en pedagogikk som går inn for å gjøre alle like dårlige.

Selv om det ikke er politisk korrekt å si det er det faktisk slik at det finnes både flinke og mindre flinke elever i skolen. Skolen skal helt klart forsøke å få med seg flest mulig, men det må ikke gå utover mulighetene til å tilby utfordringer for dem som gjør det godt.