vindpust

Arvo Pärt

Jeg kan sammenligne min musikk med hvitt lys som inneholder alle farger. Bare et prisme kan dele fargene og gjøre dem synlige; dette prismet kan være lytterens ånd.
– Arvo Pärt

Dette er en fortelling om å oppdage en musikalsk skatt. Om hvordan jeg ved hjelp av en av livets tilfeldigheter, og litt nysgjerrighet, snublet over den vakreste musikken jeg har hørt. Jeg kan ikke huske nøyaktig når jeg første gang hørte om Arvo Pärt, men jeg må ha lest om ham i en eller annen forbindelse. I en av notatbøkene mine er det ihvertfall skriblet ned en liste over ting å undersøke, og punkt nummer to lyder: «Arvo Pärt – musikk i stillhetens grenseland.» Det var vel disse ordene som førte til at jeg, en gang jeg gikk og kikket i hyllene på platekompaniet, dvelte litt ekstra lenge ved en CD med hvitt og grått omslag, som bar navnet «Tabula Rasa». Deretter kan jeg tenke meg at det var min umettelige nysgjerrighet som fikk meg til å plukke den opp, ta den med meg til kassen og betale, uten at jeg hadde hørt så mye som et sekund av platen.

Slik fikk jeg mitt første møte med Arvo Pärt mens jeg vandret rundt i Oslos gater. Jeg skjønte umiddelbart at det var noe spesielt med denne musikken. Det er som om den varsomt får verden til å stoppe opp litt. Får deg til å betrakte verden med litt andre øyne, og se noe vakkert i den. Som i den scenen i «American Beauty» hvor Ricky viser Jane en video av en plastpose som danser i vinden på et fortau. Nettopp denne fascinasjonen for det vakre i det enkle er det jeg finner i Pärts musikk.

Tintinnabullasjon

Etterhvert har jeg lært mer om Arvo Pärt. Som for eksempel at han ble født i Paide i Estland i den 11. september 1935, og begynte sin karriere som komponist allerede som 14-åring. Han studerte komposisjon ved Konservatoriet i Tallin, og begynte etterhvert å eksperimentere med Schönbergs tolvtoneteknikk og seriell musikk, noe som delvis var et kreativt blindspor. Deretter trakk han seg tilbake i kontemplativ stillhet flere år. I løpet av denne perioden studerte han messing, gregoriansk sang, framveksten av polyfoni i renessansemusikken, og meldte seg inn i den russisk-ortodokse kirken. Han vendte tilbake til komponistgjerningen med en ny stil som han selv kalte tintinnabulasjon etter det latinske ordet for klokker, tintinnabuli:

«Tintinnabullasjon er et område jeg ofte vandrer inn i når jeg søker etter svar – i mitt liv, i min musikk, mitt arbeid. I mine mørke timer har jeg den sikre følelsen at alt utenfor denne ene tingen er uten mening. Det komplekse og mangefasetterte forvirrer meg bare, og jeg må søke etter enhet. Hva er den, denne ene tingen, og hvordan finner jeg veien til den? Spor av denne perfekte tingen opptrer i mange forkledninger – og alt som er uviktig faller bort. Tintinnabulasjon er som dette. Her er jeg alene med stillheten. Jeg har oppdaget at det er nok når en enkelt note spilles vakkert. Denne ene noten, eller et lydløst taktslag, eller et øyeblikks stillhet behager meg. Jeg arbeider med veldig få elementer – med en stemme, to stemmer. Jeg bygger med primitive materialer – med triaden, med en spesifikk tonalitet. De tre tonene i en triade er som klokker, og det er derfor jeg kaller det tintinnabulasjon.»

Pärt har også arbeidet med korverker, eksempler på dette er «St. Johns Passion», «Te Deum» og «Litany». Felles for alle disse er at de tar utgangspunkt i religiøse tekster. Pärts russisk-ortodokse religiøsitet har hatt svært mye å si for hans komponistgjerning.

Stillheten taler for seg selv
Jeg skulle ønske jeg visste mye om klassisk musikk. At jeg var musikkteoretiker og hadde ord for å beskrive, kvantifisere og forklare hva det er som gjør Pärts musikk til det den er. Men når jeg tenker meg om tror jeg ikke det er nødvendig. Det er nesten mot sin hensikt å bruke mange ord på å beskrive en musikk som er så rotfestet i stillheten.

Men jeg vil likevel bruke noen ord på denne stillheten. Ordet «stillhet» dukker opp igjen og igjen i omtale av Arvo Pärts musikk. Det virker nesten litt paradoksalt å bruke det om en komponists verker, men i Pärts musikk står stillheten i sentrum. Han skal selv ha sagt: «Det viktigste som skjer mellom mennesker som kjenner hverandre veldig godt blir ikke sagt, det er ikke engang mulig å uttrykke. Man trenger ikke, og bør ikke si noenting.» Arvo Pärts musikk beveger seg i stillhetens grenseland. Den er lavmælt og forsiktig, kan plutselig blusse opp i et crescendo, men vender alltid tilbake til stillheten den springer ut fra.

Det andre ordet jeg vil bruke om Pärts musikk er sårhet. Jeg tror det er nettopp det lavmælte og enkle ved musikken som skaper denne sårheten. Det hele er så ømfintlig, og dette gjør Pärts musikk utrolig vakker. Når jeg lytter til Pärt får det meg til å tenke på hvor sårbare og forgjengelige vi er. Hvor lite som skal til før vi faller. Med dette i bakhodet blir det mye lettere å se det vakre i øyeblikk i livet. Mens jeg har lyttet til Arvo Pärt har jeg grepet meg selv i å stå fullstendig oppslukt og kikke på regndråpenes bølgedans i en pytt på fortauet. Eller å stanse opp og bli stående og se på noe dagligdags med helt nye øyne: Et tre som bøyer seg i vinden eller biler som farer forbi i nattemørket når du er på vei hjem en kjølig og fuktig høstkveld.

Mens jeg planla denne artikkelen støtte jeg plutselig på Pärt i en annen anledning. Statistikkprofessoren som underviser oss avsluttet sin første time med å vise de 44 bildene fra utstillingen «Powers of 10». Vi fikk være med på en visuell reise fra det ytre rom, via vår egen bakgård av universet og inn til atomets indre, fra 10²⁵ m til 10^{-18 m}. Det hele akkompagnert av «Festina lente» av Arvo Pärt. Sårheten i Pärts musikk stod umåtelig godt til bildeseriens storslagenhet.

Veier inn i Pärts verden
Dersom du har lyst til å stifte nærmere bekjentskap med Arvo Pärt kan jeg anbefale Tabula Rasa (ECM New Series) eller Alina (ECM New Series). Har du lyst til å utforske korverkene kan du prøve «Te Deum / Silouans Song / Magnificat / Berliner Messe » (ECM records). Alle disse inneholder verker fra Pärts tintinnabulli-periode. Dessverre kjenner jeg for lite til Pärts eksperimentelle periode til å gi noen anbefalinger fra denne.

Kilder
1) Arvo Pärt – Wikipedia
2) Arvo Pärt Website

Dette innlegget ble lagt inn på Mandag, August 29th, 2005 kl. 08:50 i kategorien Hørt. Du kan følge responsen på dette innlegget i RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en kommentar, eller en trackback fra din egen side.