Ja til fellesskap!
Libertianeren Bent Johan Mosfjell kommer på politisk.no med en tirade mot skatt under overskriften Ja til firetimersdagen og parolen: «I et fritt samfunn er det irrelevant å snakke om sekstimersdagen siden firetimersdagen allerede vil være en realitet….».
Det er en rekke innvendinger mot det regnestykket Mosfjell setter opp for å sannsynliggjøre at man i et skattefritt samfunn ikke ville behøve å jobbe mer enn fire timer for å tjene det samme som man gjør i dag. En av dem bringer han selv på bane. Nemlig at man selv vil ha utgifter for å kjøpe en del av de tjenestene som staten i dag tilbyr. Det kan så være, sier Mosfjell, men:
(…) jeg vil f.eks. ikke donere penger til de 700 000 menneskene i arbeidsfør alder som er så “syke” at de ikke kan jobbe. Jeg vil heller ikke betale en krone til forsvar. Skoleutgiftene til mine null barn vil være fraværende. Og som avholdsmann og ikke-røyker vil jeg sikkert få en billig helseforsirking. Jeg regner også med eksempelvis lavere bokostnader.
Men hva om Mosfjell selv skulle bli syk? Eller om han i en periode skulle bli gående arbeidsledig? Eller hva om han skulle få barn? Det kan også tenkes at han kan få behov for akutt førstehjelp, eller bistand fra politi? Det er klart at alt dette kan løses uten skatt ved at man tar utgiftene når de kommer (hvis man har råd til det), eller forsikrer seg på alle mulige måter. Men jeg tror at når Mosfjell hadde vært nødt til å gjøre dette regnestykket i praksis gjennom et helt liv, ville han funnet ut at det ble dyrere enn han regnet med.
Det er dessuten et helt annet moment ved dette. Den ekstreme libertianismen begår en feil ved å tro at mennesket er et kun individuelt vesen som kan ses på som uavhengig av den sosiale sammenhengen. Mennesket er et flokkdyr. Våre hjerner er bygd for å eksistere i et samfunn med andre mennesker. Som en konsekvens av dette har vi utviklet noe som kalles empati, som også kanskje er en del av årsaken til at noen av oss ønsker en viss sosial utjevning.
Med bakgrunn i dette har mennesket til alle tider organisert seg i større eller mindre samfunn, hvor den enkeltes bidrag til samfunnet har resultert i beskyttelse og hjelp fra de andre. Fellesskapet trenger oss, og ikke minst: Vi trenger fellesskapet.
Nå ønsker jeg ikke med dette å si at jeg er mot individualitet. Det er jeg ikke. Jeg er for selvbestemmelsesrett og individuell frihet, men jeg erkjenner samtidig at jeg som menneske har et sosialt behov, et behov for å være en del av et samfunn, og ikke minst et behov for ledere, selv om jeg ikke alltid er enig med dem.
Å velge noen til å ta en del beslutninger for meg slik at jeg har mulighet og tid til å forfølge de prosjektene jeg ønsker er også en form for frihet! Ikke minst så lenge jeg hele tiden har min fulle rett til å være uenige med dem.
August 3rd, 2006 at 15:45
Den menneskelige hjerne er ikke konstruert for mer enn toppen noen ti-talls sosiale relasjoner. Mestepartene av dette fungerer i en naturlig tilstand overfor familie.
At mennesket eier seg selv utelukker at demokratiet, samfunnet, kommuner, stat, politi etc utøver bestemmelsesrett. Styring er eiendomsrett i praksis.
Bestemmelsesrett kan moralsk bare forsvares utfra bevisbare avtaler med individet.
Et sosialt samfunn opphører ikke med libertarianisme. Derimot øker sosialiseringen når individet gis rettigheter til seg selv. Individet velger normalt sosialt. Det velger noe som er godt for individet, og relasjoner er blant det som er godt. Det gir mye sterkere og dypere sosiale relasjoner enn skatteinnbetalinger…
I en tid hvor sosialdemokratiet har skapt rotløshet og avstand er det litt bakvendt å snakke om skattesamfunnet som sosialt.