Vår egen lille glassbolle
Pål Hivand skriver i sin spalte i Depesjer om norske bloggers (manglende) innflytelse på det norske ordskiftet. Et redskap som har potensialet til å være et alternativt talerør ved siden av de ordinære mediene blir brukt til det Hivand kaller «krakilsk roping og pubertalt pludder». Hvorfor er det slik?
Med fare for å fornærme noen: Først og fremst fordi kretsen som leser og skriver norske blogger av en viss kvalitet er nokså snever. En interessant debatt krever dyktige debattanter, og ikke minst lesere. En debatt uten lesere setter er ikke med på å sette agenda i samfunnet, selv om den kan være interessant nok for de som deltar i den.
Skal bloggen være med på å sette dagsorden må det slås hull på glassbollen, slik at det som er inni kommer ut til de som er interessert i det som debatteres, og som kan ha noe på hjertet. Derfor synes jeg det er litt rart når Hivand skriver:
Vampus [tar] sitt aspirerende politiske hjerte til Dagbladet, og begår kronikker i papiravisen. Vampus’ brennende politiske meninger ønsker et størst mulig publikum, og valget om kronikk i Dagbladet er derfor naturlig. Resultatet er imidlertid at bloggen Vampus’ Verden mister noe av sin iboende kraft. Bloggen reduseres til en reklameplakat for Nordbys politiske ambisjoner og retoriske kvalifikasjoner. Intet er galt i det, men det illustrerer hvordan ambisiøse mennesker, med noe på hjertet, lett kan frustreres av bloggens manglende kraft.
Enda rarere blir dette når han i de neste avsnittene nettopp etterlyser noen som kan sprenge rammene for bloggebygda. Bloggebygda kan gjøre hva den vil for meg. Den interesserer meg ikke. Det som interesserer meg er innhold og meninger. Om dette presenteres i en blogg, eller i en kronikk er meg plukk likegyldig. Dersom en aviskronikk i tillegg makter å skape interesse om mulighetene for elektronisk publisering, hva er vel bedre enn det? For hele poenget er vel at blogging gir mulighet til å delta i samfunnsdebatten, ikke i bygdesladderet i Bloggebygda?
Hivand avslutter med et hjertesukk jeg har lyst til å istemme: «Er det da ingen som har noe på hjertet?»