Keiserens nye klær
Suppose you are an intellectual impostor with nothing to say, but with strong ambitions to succeed in academic life, collect a coterie of reverent disciples and have students around the world anoint your pages with respectful yellow highlighter. What kind of literary style would you cultivate? Not a lucid one, surely, for clarity would expose your lack of content.
(Postmodernism Disrobed, Richard Dawkins)
Under lesningen av Richard Dawkins «A Devil’s Chaplain» minnet essayet «Postmodernism disrobed» meg om Alan Sokals stunt mot humanioratidsskriftet Social Text. Oppgitt over mange av de meningsløse artiklene som stod på trykk, skrev Sokal en artikkel til tidsskriftet for å vise at det ville: «Publish an article liberally salted with nonsense if (a) it sounded good and (b) it flattered the editors’ ideological preconceptions».
Sokals artikkel «Transgressing the Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity» var det han selv kalte: «A pastiche of left-wing cant, fawning references, grandiose quotations, and outright nonsense, structured around the silliest quotations I could find about mathematics and physics made by humanities academics.»
For min del tar jeg denne saken til inntekt for en regel om at dersom en vitenskapsmann eller intellektuell ikke er istand til å forklare en interessert legmann det han driver med, så er det ikke sikkert han vet hva han driver med selv en gang. Eller sagt på en annen måte, det vitenskapelige språket bør være så enkelt som mulig for å beskrive de fenomenene vi ønsker å beskrive. Å forsøke å dekke over innholdsmessig tomhet med falskt intellektualisert fagspråk er intellektuell uredelighet.
Vil du lese mer om denne saken kan du sjekke ut oppslagsordet «Sokal affair» i Wikipedia.