vindpust

Idag så jeg at Erik Tunstad har skrevet en bokanmeldelse av boka «The Ancestor’s Tale» av Richard Dawkins. Jeg oppdaget Dawkins for første gang da jeg leste essayet «Viruses of the mind» for mange år siden, og siden har jeg oppdaget han som en av verdens mest innflytelsesrike biologer når det gjelder evolusjon. I tillegg er han en ekstremt dyktig formidler.

Det unike med Dawkins er at han formidler banebrytende tanker og ideer i et språk som hvem som helst kan forstå (det hjelper nok om du har litt interesse for biologi). Han er den forfatteren som i størst grad har økt min forståelse for evolusjonsteorien og den biologiske verden vi lever i.

Men Dawkins er ikke bare realist, han er også en framtredende humanist som makter å si noe om konsekvensene av å forstå mennesket som et biologisk vesen. Han beskyldes ofte for biologisk determinisme, som regel på grunnlag av ufullstendig/forfeilet lesning av «The Selfish Gene». Sannheten er at Dawkins flere ganger i sitt forfatterskap peker på at mennesket ved evolusjonen har utviklet seg til et vesen som har muligheten til å transcendere våre biologiske forelegg. Vi er faktisk i stand til å ta valg som er negative for genene våre, og er således ikke (fullstendig) styrt av genene våre, selv om vi er skapt av dem.

Akkurat nå ligger tre bøker av Dawkins på nattbordet, i tillegg til «The Ancestor’s Tale»:

«A Devil’s Chaplain» er en essaysamling med flere tekster av Dawkins gruppert innenfor visse temaer. Dette dreier seg både om evolusjon, intellektuell redelighet, vårt felles opphav, vitenskap og sannhet.

«The view from Mount Improbable» er et utdrag fra boken «Climbing Mount Improbable». I utdraget tilbakeviser Dawkins kreasjonistenes stadig tilbakevendende argument om ureduserbar kompleksitet ved å vise hvordan et komplisert organ som øyet kan ha blitt til ved evolusjon.

«The Selfish Gene» er boken hvor Dawkins introduserer idéen om det selviske genet, og utvikler forståelsen av evolusjon ved å flytte fokus fra individets overlevelse til genets overlevelse.

Det viktigste jeg har lært av Richard Dawkins er dette: Vi bør ikke la vår egen manglende forestillingskraft være en begrensning for hva vi kan tenke oss om verden. Det viser seg nesten alltid at naturen er mye mer fantastisk enn vi kan forestille oss.