Vitenskap og religion
Er vitenskap og religion inkommensurable? I Ideoblogg har Anders publisert kronikken «Logisk saltomortale om religion og vitenskap» som et tilsvar til Jens Ådne Rekkedal Hagas artikkel «Når parasitten tar kontrollen: religion og argumentativ metode» i tidsskriftet Argument #2/06.
Rekkedal Haga er biolog og har blitt provosert av kristne kreasjonister (eller ID-ere som de kaller seg selv), og bruker en parasitt/virus-modell fra biologien til å forklare kreasjonisme/religion som fenomen (Richard Dawkins memeteori/«Viruses of the Mind»).
Anders er enig med Rekkedal Haga i kritikken av ID/kreasjonisme, men mener Rekkedal Haga trår over streken når han kritiserer alle verdens religiøse ut ifra dette: «Haga bruker kreasjonistene han har møtt på Fredrikke-plassen som stråmann og representant for alle de 5,5 milliarder mennesker som faktisk er religiøse. Det er et drøyt stykke.»
Skille mellom religion og vitenskap?
Men det som virkelig er interessant er temaet Anders bringer opp i slutten av sin kronikk, hvor han kritiserer Rekkedal Haga for å sette et skarpt skille mellom religiøse som er infisert av memer som hindrer utfoldelsen av fornuften, mens han selv er unntatt fra den slags parasitter:
I motsetning til parasittinfiserte religiøse mennesker er Haga som ateist en fullt rasjonell representant for «Die reine Vernunft». Når Haga hevder at alle religiøse er infisert av memer, men at han selv slipper unna memenes innflytelse, er det en logisk saltomortale i premieklassen.(Ideoblogg)
Ifølge Anders stiller vitenskapsmannen og den religiøse likt med hensyn på å være forutinntatt, og diskusjon dem imellom om hva som er sannheten er ikke fruktbart fordi de er inkommensurable. Det er altså et skille mellom religion og vitenskap, og den enes forklaringsmodeller kan ikke brukes på den andre:
En problematisk side ved ateismen er at den ikke skiller mellom religion og vitenskap. For ateisten er religionen underlagt og forklart av vitenskapen. Interessant nok speiler ateisten i så måte kreasjonisten og fundamentalismen. For fundamentalisten skal vitenskapen underlegges religionens dogmer.
De av oss som ikke befinner seg i noen av disse ytterpunktene ser at religion og vitenskap er to inkomensurable størrelser, «and never the twain shall meet». På samme måte som kreasjonismens forsøk på å anpasse vitenskapen til religionen bør avvises som uvitenskapelig, bør vi også avvise ateismens forsøk på å bruke vitenskapen på å motbevise religionen som uvitenskapelig. (Ideoblogg)
Hvilke briller ser vi verden med?
Jeg er enig med Anders i at når vi studerer verden gjør vi det ikke uhildet. Vi tolker verden ut fra det verdenssyn vi vokser opp med, og alt etter hvilke briller vi ser med vil vårt bilde av verden se forskjellig ut. Men det betyr ikke at det ikke finnes en objektiv virkelighet uavhengig av vår tolkning. Det betyr bare at vi tolker den objektive virkeligheten forskjellig.
Skepsis satt i system
Jeg er heller ikke enig i at vitenskap og religion er likeverdige når det gjelder epistemologi. Erkjennelsen av at vi ikke ser verden med nøytrale øyne er nettopp selve basisen for naturvitenskapelig metode. Vi vet at vi ikke greier å være objektive, derfor har vi konstruert et system for best mulig å forsøke å hindre oss i å lure oss selv. Naturvitenskap er skepsis satt i system, og det betyr at enhver påstand i naturvitenskapen ideelt sett skal være falsifiserbar(mulig å tilbakevise). Dette er i mine øyne et helt annet, og mye bedre utgangspunkt for en tilnærming til sannheten, enn religioner som har som sitt premiss at deres verdenssyn er det rette, og ikke er interessert i å undersøke om dette er sant.
The Hiding God
Naturvitenskapen er i sine premisser en positivistisk vitenskap, og er derfor i utgangspunktet uegnet til å undersøke eksistensen av en Gud, som i sin natur er ikke-materiell. Men de aller fleste religioner hevder på en eller annen måte at Gud griper inn i vår materielle virkelighet, og dersom dette er tilfellet må det per definisjon være observerbart. Eventuelle slike Gudsbevis som religiøse framsetter vil i så henseende være testbare, og mulige å tilbakevise. I enhver diskusjon omkring Guds eksistens vil den religiøse alltid kunne trekke seg tilbake til en ikke-materiell Gud som skjuler sine spor (The Hiding God). Men da vil han/hun i mine øyne med det samme gjøre Gud irrelevant eller uinteressant.
Occams razor
Selve Gudsbegrepet postulerer eksistensen av en uforståelig kompleks skapning. Dette er en ganske saftig påstand og jeg mener at bevisbyrden for at en slik skapning eksisterer må ligge på de som hevder at han/hun eksisterer. Og dersom det ikke foreligger noen slike bevis, forbeholder jeg meg retten til å bruke Occams barberhøvel og velge den enkleste forklaringen.
Inkommensurabilitet?
Er vitenskap og religion inkommensurable? Hvis vi diskuterer en immateriell, ikke-observerbar Gud er jeg helt enig med Anders i at det er slik. Da kan vitenskapen like lite si noe om eksistensen av denne guden som den kan si noe om eksistensen av en immateriell, ikke-observerbar tekanne i bane rundt jorda. Hvorfor skal man da tro på Gud framfor tekanna? Eller hvorfor skal man tro på noen av dem? Med en gang den religiøse kommer med en påstand om at Gud innvirker på vår observerbare virkelighet (som de fleste religiøse gjør), vil jeg si at vitenskap og religion ikke er (fullstendig) inkommensurable, fordi vitenskapen da vil kunne etterprøve påstanden.
Med andre ord: En religion som påberoper seg å være utenfor naturvitenskapens domene opphører dermed å være interessant i mine øyne. Mens en religion som hevder at Gud innvirker på våre liv, er naturvitenskapelig testbar, og har feilet alle foreløpige tester.
November 12th, 2006 at 23:50
Vel sagt!
(ser du ikke har lagt noen trackback på ideoblogg.no? Hm. Kanskje den bare venter på å bli moderert.)
November 13th, 2006 at 23:15
Enig med deg i en del, men det er som alltid mest spennende å peke på ting jeg er uenig i:
Ockhams barberblad og bevisbyrden i spørsmålet om Guds eksistens: Den anerkjente filosofen Alvin Platinga argumenterer for at troen på Gud er “properly basic”, dvs. er et like rasjonelt utgangspunkt som ateismen. Han er dermed uenig i at teister har bevisbyrden på sin side.
Er virkelig ateistisk darwinisme den “enkleste forklaringen”? De biologiske artenes utvikling kan slik forklares enkelt, men det kan neppe universets eksistens - der alle fysiske konstanter synes tilrettelagt for framveksten av liv.
November 14th, 2006 at 02:21
Morten: Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det å tro på Gud er et like rasjonelt utgangspunkt som å ikke gjøre det, er det selvfølgelig delte meninger om det. I mine øyne er det ikke det, I Platinga og kanskje dines øyne er det. Dette blir et trosstandpunkt, og nettopp på denne måten har jeg beskrevet vitenskap og religion som inkommensurable. Men som jeg sier i artikkelen mener jeg at en slik Gud ikke er interessant før han eventuelt griper inn i vår materielle virkelighet og gjør seg observerbar og med det falsifiserbar.
Når det gjelder det at alle fysiske konstanter i universet synes tilrettelagt for framveksten av liv, kan det som i en del andre tilfeller virke som om sannsynligheten for at dette er tilfeldig er så liten at vi kan se bort fra den.
Men som en gammel professor i genetikk ved Haukeland Universitetssykehus hamrer inn i oss medisinerstudenter: «Vi KAN IKKE bruke sannsynligheter til å se på noe som har skjedd.» Hvis du begynner å regne på á priori-sannsynligheten for at akkurat du skal bli født med din unike sammensetning av arvestoff fra din mor og din far vil du komme fram til at det er helt usannsynlig at du har blitt til.
Likevel er det få som betviler sin egen eksistens på grunn av dette. Hvorfor det? Jo, selv om det er helt usannsynlig á priori at nettopp du skal bli født er det jo slik at en spermie når fram først, og det genetiske materialet må jo rekombineres på en måte, og den måten ble deg—eller meg. Så usannsynlig at det var helt til å se bort fra på forhånd, men i ettertid kan vi jo si for sikkert at det skjedde.
Når vi kan sitte i solnedgangen og kontemplere over at alle de fysiske konstantene synes usannsynlig tilrettelagt for liv, skyldes det nettopp at de er det. Ellers ville jo ikke vi vært her til å undre oss over det.
November 14th, 2006 at 14:07
“Er virkelig ateistisk darwinisme den “enkleste forklaringen”? De biologiske artenes utvikling kan slik forklares enkelt, men det kan neppe universets eksistens - der alle fysiske konstanter synes tilrettelagt for framveksten av liv.”
Et godt spørsmål. For min del er spørsmålet om hvorfor alle konstantene er som de er en spørsmålsstilling som enkelt kan takles av Gud. Problemet er at en eventuell finetuner av universet på ingen måte trenger implisere en gud som ligner det vi tror han er - og det kan definitivt falle utenfor alt som finnes av religioner. Uansett mener jeg problemstillingen du nevner umuliggjør såkalt “sterk” ateisme - dvs at man “vet” at det ikke finnes noen gud.