vindpust

I 1961 dro den tyskfødte jødisk filosofen og statsviteren Hannah Arendt til Jerusalem for å dekke rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann for The New Yorker. Eichmann var mannen som organiserte de store jødedeportasjonene og transporten til konsentrasjonsleirene i Nazi-Tyskland. Han hadde, som som så mange andre nazister, søkt tilflukt i Argentina i årene etter krigen, men blitt sporet opp av israelsk etterretningstjeneste og brakt til Israel.

Hannah Arendt reiste til Jerusalem for å overvære rettssaken mot et monster, men den Eichmann hun møtte passet ikke med slik hun hadde forestilt seg ham. Eichmann var tilsynelatende så ordinær. Han var dårlig til å ordlegge seg, og viste ingen antydninger hverken til hat eller skyld. Det syntes som om alt han sa bare var klisjéer som han hadde lært av andre. I det hele tatt virket han fullstendig pregløs som person. Arendt beskriver at det eneste som virket å oppta han var mulighetene han hadde hatt til å fremme sin egen karriere.

Istedet for å være en kynisk skrivebordsmorder som med kaldt blod sendte mennesker i døden var det skremmende med Eichmann «nettopp [det] at han var som så mange andre, og at disse verken var perverse eller sadistiske, men fryktelige og fryktelig normale.» Da Hannah Arendt skulle beskrive dette tilsynelatende paradokset oppfant hun begrepet ondskapens banalitet. Begrepet er senere blitt stående i filosofihistorien som en beskrivelse på Arendts tese i Eichmann i Jerusalem: At ondskap ikke nødvendigvis gjennomføres av fantatikere eller sosiopater, men av helt ordinære mennesker som innfinner seg med situasjonen og ikke gjør opprør mot de ordrene de får fordi de oppleves som normale og ordinære i det samfunnet de lever i. Som Arendt skrev:

It was sheer thoughtlessness that predisposed him to become one of the greatest criminals of the period.

Mange har kritisert Arendt for denne tolkningen, både fordi de mener at hun lot seg lure av Eichmanns forsvar (som kanskje delvis var tilfellet) og fordi de motsetter seg den ansvarfraskrivelsen de mener ligger implisitt i begrepet ondskapens banalitet. Frigjøres man fra ansvar fordi man bare utfører ordre. Men også Hannah Arendt motsatte seg en slik ansvarsfraskrivelse, og insisterte på at moralsk ansvar eksisterer også under et totalitært regime:

Under conditions of terror most people will comply but some people will not, just as the lesson of the countries to which the Final Solution was proposed is that “it could happen” in most places but it did not happen everywhere. Humanly speaking, no more is required, and no more can reasonably be asked, for this planet to remain a place fit for human habitation.

Les mer:

• Eichmann and the Holocaust (excerpts from Eichmann in Jerusalem: A report on the banality of evil). Great Ideas series. Penguin Books 2005
• Wikipedia: Adolf Eichmann
• Wikipedia: Hannah Arendt