Hvor kan vi lære om den historiske Jesus?
I kjølvannet av en artikkel om Judasevangeliet i Dagbladet før jul foregår det for tiden en debatt i avisen om hva som er kildene til historisk kunnskap om Jesus’ liv. Professor i religionshistorie Einar Thomassen og førsteamanuensis i bibelfag og jødiske studier Thorleif Elgvin.
I dag er det Elgvin som fører ordet, og innledningsvis går til angrep på Thomassen på denne måten:
Einar Thomassen gjør Jesus kun til en jødisk lærer slik Bergprekenen vitner om. For historikeren Thomassen blir mesteparten av det evangeliene forteller om Jesu liv sekundært, legendarisk og uinteressant.
Han skreller bort avsnittene om helbredelser og undere, beretninger om møter med den oppstandne og fortellinger om Jesu fødsel og barndom. Det blir lite igjen av Jesu liv og virke.
Selvfølgelig gjør Thomassen dette. Dersom man skal vise et minstemål av redelighet i forhold til moderne kildekritisk historieforskning, må man jo ta visse forbehold når man står overfor en tekst som forteller om jomfrufødsler, helbredelser og gjenoppstandelse fra de døde.
Elgvin siterer også Jacob Jervell som et sannhetsvitne på at det ikke finnes nyttig informasjon om Jesus utenfor de 4 evangeliene: «- Vi har en rekke Jesusord utenfor våre fire evangelier, blant annet i det gnostiske Thomasevangeliet. Men ingen av dem går tilbake på Jesus (Jesus, 2002, xix).».
Til et slikt utspill må man jo bare svare det samme som Thomassen skrev allerede i sitt forrige innlegg:
Når Elgvin sier at forskerne ikke har funnet «et eneste autentisk Jesus-ord i Thomasevangeliet som ikke allerede er kjent fra nytestamentet», så ligger det naturligvis i sakens natur. Hvordan i all verden skulle man kunne kontrollere om et ord er «autentisk»? (…) Det kan man egentlig heller ikke gjøre med Jesus-ordene i NT. (…)
Hvis man har som urokkelig utgangspunkt at det som står i de fire kanoniske evangeliene er sannheten om Jesus Kristus , må man jo nødvendigvis forkaste andre fortellinger om Jesus som usanne.
Argumentasjonen til Elgvin viser hvor lite redelig det er å drive historieforskning på kristendommens barndom med teologiske briller og kalle det forskning. Når man starter et forskningsarbeid med å konkludere med at de fire evangeliene er vår eneste sikre kilde til kunnskap om Jesus, og deretter leter i historien og litteraturen for å finne belegg for dette vil man selvfølgelig finne dette. Det man glemmer er å undersøke den alternative hypotesen: nemlig at de fire evangeliene er kilder til Jesu liv og lære som ikke står i noen særstilling når det gjelder troverdighet i forhold til andre tekster om den historiske Jesus.